Forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson var en sterk tilhenger av anonymitet. Bjørnson og en god del av hans likesinnede var opptatt av anonymiteten fordi de mente at det ikke gikk ann å diskutere hvis det ikke bare var saken som gjaldt. Derfor var alle menneskene i diskusjonene på den tiden hvor ikke engang redaktørene stod frem med navn, anonyme for å være saklige. Foto: SCANPIX
Det ser ut til å være tendenser til panikk blant redaktørene etter at den draps- og terrorsiktede Anders Behring Breivik viste seg å ha innvandrerfiendtlige tanker. Kommentarfelt stenges og det snakkes om at heretter skal alle som vil delta i avisdebattene verifisere sin identitet. Redaktørere er i ferd med å gjøre noen brølere og det er fare for at det kastes mange unger ut med badevannet i tiden som kommer. Dette er stemmer som både kan være retningsgivende i en demokratiserende prosess og som kan være viktige varslere innenfor ulike arenaer.
MARIA GJERPE
Redaktørene har et ansvar som innbefatter hva som står skrevet i kommentarfeltet, et 3.personsansvar, på samme måte som alle bloggere har. De skal sørge for at norsk lov ikke brytes. Både Dagbladet, Aftenposten, NRK og Hegnar Online har stengt sine kommentarfelt. Kristin Halvorsen snubler dessverre når hun 28 juli spør på Twitter og Facebook:
Kan ikke bare alle nettredaktører umiddelbart bestemme at på deres sider aksepteres ikke anonyme innlegg? Folk får tørre å stå ved påstandene sine sånn at vi kan diskutere dem i dagslys.
For så enkelt er det ikke. Ikke er det heller ønskelig.
Det er det flere grunner til.
Rett til anonymitet?
Retten til å ytre seg anonymt har lange tradisjoner i Norge og går så langt tilbake som til 1770. Det er mange grunner til å omfavne muligheter for bruk av anonymitet.
Retten til å kunne ytre seg anonymt er en naturlig følge av ytringsfriheten og er nødvendig dersom folk skal kunne varsle om kritikkverdige forhold, så kalte varslere, eller snakke og skrive om skambelagte temaer der man ikke ønsker sitt navn knyttet til disse i all Google-evighet. Noe av det gode med nett er også at din bakgrunn, din utdannelse, klasse og hva som ellers definerer deg som verdig taler å lytte til eller ei, kan forsvinne ved bruk av anonymitet.
I Europarådets erklæring om kommunikasjonsfrihet på nett (Erklæring om kommunikasjonsfrihet på Internett, vedtak i Ministerkomiteen 28. mai 2003) står:
«Prinsipp 7: Anonymitet: For å sikre vern mot direktekoblet overvåking og for å fremme friheten til å uttrykke informasjon og ideer bør medlemsstatene respektere Internett-brukernes ønske om å ikke avsløre sin identitet.»
Personverkommisjonen konkluderer i Stortingsmelding fra 2009 der de har behandlet personvern og media med:
«Etter Personvernkommisjonens oppfatning er retten til å ytre seg anonymt både en personvernrettighet og en rettighet knyttet til ytringsfrihet, og derfor særdeles viktig å bevare. Samtidig er det ingen tvil om at retten til å være anonym også utfordrer personvernet, blant annet ved at ærekrenkelser og brudd på privatlivets fred spres anonymt på Internett.»
I anonymitetens bakgård
Anonymiteten kan brukes til å planlegge ulovlige strafferettslige handlinger, som opprettelse av pedofilinettverk, barnepornospredning, planleggelse av terror. Hva vi alle som har deltatt i debatter i kommentarfeltene har sett, er sjikane og personhets. Av og til er det ikke lett å si hvor grensen for straffbar og ikke-straffbar sjikane går. Hegnar Online har fått erfare at kommentarfeltet bør gjetes når det kommer til personlig sjikane og fikk en skrape fra PFU for dårlig gjeting.
Ulike grader av anonymitet
Man kan være fullstendig anonym, der ingen kan følge dine spor i det hele tatt tilbake til personen i det hele tatt. Man kan også bruke et pseudonym, et kallenavn/nick, som mange bloggere bruker. Den som bruker pseudonym, vil måtte i større grad en den som er fullstendig anonyme, måtte stå for det en sier i tiden fremover. Ditt pseudonym får en karakter og andre vet hva du er laget av. For mange som bruker pseudonym er det å bevare pseudonymet troverdig like viktig som å bevare sitt eget navn og rykte troverdig.
Utenfor nett er det ikke uvanlig å beskytte personvernet ved å bruke anonymitet. Leger, prester, og fra aktører i rettsaker etc gjøres dette daglig og man kan komme med anonyme tips til både tollvesenet og politiet.
Verifisere det uverifiserbare?
Dersom man skulle verifisere identiteten til hver enkelt som skriver inn i et kommentarfelt, måtte redaktørene så vidt jeg forstår kreve mobilverifisering. Hvem skal betale for den tjenesten? Den som vil legge inn en kommentar? Tidsskriftet? Å bruke tjenester der man kan logge inn via Facebookprofiler, Twitterprofiler, blogger etc gir ingen verifisert identitet, om man skal forstå en identitet som verifisert som personens folkeregistrerte navn. Hvem som helst kan lage seg en pseudonymprofil og bruke denne.
Om man skulle klare å verifisere det folkeregistrerte navn, er dette i seg selv i liten grad noen som helst beskyttelse mot det vi kaller trolling i kommentarfeltet, det vil si kverulerende eller nedlatende ytringer. Det er også svært liten beskyttelse mot det skiktet av kommentarer det ser ut til at redaktørene nå nærmest frykter: de som omhandler Norges innvandringpolitikk eller saker relatert til dette.
Jeg vet hvem du er – hva så?
Å verifisere identiteten til den som kommenterer har kun en funksjon, slik jeg ser det: Å sørge for at redaktøren kan kontakte vedkommende i ettertid slik at vedkommende kan holdes strafferettslig eller sivilrettslig ansvarlig for sine kommentarer eller krenkelser.
Man kunne kanskje se for seg at redaktørene vet identiteten til den enkelte kommentator og denne kan søkes opp indirekte via Twitter/blogg/facebookprofil, men at man i kommentarfeltet får bruke et pseudonym.
Dette er en mellomløsning Tidsskriftet for Den Norske Legeforening, der jeg selv blogger fast, har gått inn for i sine kommentarfelt. Jeg har uttalt meg kritisk om fraværet av muligheter for bruk av anonymitet i dette kommentarfeltet tidligere. Løsningen er i seg selv tidkrevende og jeg ser ikke for meg at denne metoden kan brukes i nettaviser. Å bruke denne mellomløsningen vil være ekstremt ressurskrevende. Hvem skal stå for frigjøringen av disse ressursene?
Forhåndmodereringens fallgruber
Noen tar til orde for forhåndsmoderering. Den enkelte redaktør vil da legge retninglinjer for hvordan debatten skal modereres. Dette synes i utgangspunktet som en god idé for å stoppe sjikane og dess like. Det kan være at man skal fjerne enkelte innlegg, men den terskelen bør være høy.
Innlegg som bryter straffeloven, personvernet eller nettstedets retningslinjer bør være en smal sak. Det er likevel mange fallgruber ved forhåndsmoderering også. Hvor går grensen mellom sensurering og moderering? Noen redaktører ville hevde at deres tidsskrift ikke skal brukes som talerstol for det de definerer som ytterliggående meninger, men har ikke media et ansvar for å bidra til samfunnsdebatten, også der det kommer argumenter man ikke liker.
Hvem skal bestemme hva som er stuerent, hvilke kriterier som skal legges til grunn før kommentarene slippes igjennom? Vil man stoppe bortredigeringen ved å luke bort sjikane, personangrep og opplagte usakeligheter, eller vil det også dreie seg om meningsbærende utsagn, mon tro?
Mange ville raskt sette spørsmålstegn ved om dette vil kunne bli sensur i stedet for moderering.
Tilstedeværelse, nærvær og høye hester
Mina Hauge Nærland, debattansvarlig i Aftenposten, viser gode intensjoner når hun skriver at «Vi i mediene bør delta i nettdebatter knyttet til våre egne saker i langt større grad. Diskusjonen blir oftest bedre hvis skribenten tar seg tid til å lytte, svare på innsigelser og takke for innspill. Kommentatorer i samtale om sin egen tekst, hever nivået på samme måte.» Mina Hauge Nærland fortsetter med «Vi må bry oss om, og blande oss inn.» og med ydmykhet « Vi i mediene bør samtidig komme oss ned av vår høye hest.»
Dere som har lest min blogg Marias Metode, vet at dette er sang og musikk i mine ører. Ofte har jeg lært noe nytt og vært med på å utvide debatten sammen med dere etter egne blogginnlegg. Jeg har knapt moderert bort noen av de drøye 7000 kommentarene som ligger der.
Men er dette som Mina hauge Nærland ønsker virkelig mulig i praksis? Jeg har alltid ment at når en sak er «ute» er halve saker ferdig. Deretter vokser den i debattfeltet. Det var jo kommentarfeltet som skulle utvide samfunnsdebatten, sørge for at journalistene fikk tilbakemeldinger og selv fikk utvidet sin horisont. Kan en journalist få tid til å gjøre annet enn å følge opp sin egen sak om denne også skal moderere og delta i debatten? Jeg tror ikke det. Jeg tar gjerne i mot innspill og korrektiver her.
Hva står vi igjen med?
Tja. Betalte moderatorer som følger konsensusregler som alle redaktørene blir enige om på forhånd? Kommentarfelt som stenges etter en viss tid, for eksempel ett døgn, slik at det skal være mulig for moderatorene å følge dem? Enkelte saker som er åpne, andre som er stengte, uavhengig av tematikk? Verifisere identitet ved mobilverifisering og la leserne derved betale for å kommentere, men dermed også mulighet for å bruke pseudonym, kombinert med moderatorfunksjon? Eller lage et debattforum for få, der alle må bruke en egen identitet, som vi ser ved Dagavisens Nye meninger?
Uansett hvilke veier redaktørene velger, ser de ut til at løsningene vil bli suboptimale.
Likevel: hva dere enn gjør, redaktører – ikke avskaff mulighetene for anonymitet. Ikke la panikken ta dere i disse skrekk og gru-tider. Det er en trussel for demokratiet og ytringsfriheten i seg selv å lukke debatten.
Jeg har vært opptatt av anonymitet lenge fordi jeg har vært veldig syk med en skambelagt diagnose som skaper ambivalens hos mine legekollegaer. For meg har det vært viktig å debattere lege-pasientforholdet og temaer rundt dette anonymt. Under tiden har jeg skrevet en del om temaene:
Skomaker eller skobærer – om anonymitet i sosiale medier
Etiske betraktninger rundt bruk av anonymitet i Tidsskriftet for Den Norske legeforening
Show on – show off. Avanonymisering koster meg noe
(Jeg skulle selvsagt også ønske at mange av redaktørene ville spurt seg selv: Selger det flere aviser når kommentarfeltene er fulle av sludder&pølsevev, sjikane og nedlatende ytringer? Vil noen, som virkelig ønsker å diskutere for å nyansere og finne andre ståsteder, ønske å ytre seg i et slikt klima? Kan hende er det på høy tid å finne ut av kommentarfeltene, uavhengig av hva som har skjedd siste uken? Om så – kanskje skal vi tenke langsiktig og hva vi faktisk ønsker, hva som er vårt egentlige mål, med åpne kommentarfelt? Hva fungerer og hva fungerer ikke, slik det er i dag?)
Om artikkelforfatteren
Maria Gjerpe er lege, helseaktivist og samfunnsdebattant. Hun mottar Fritt Ord-midler for bloggen Marias Metode og ble kåret til Superheltinne i sosiale medier i 2010.
